Les mer om FFKs klubblegender:

Per "Snæbbus" Kristoffersen

Arne "Lille-Lækken" Pedersen

Roar "Pontus" Johansen

Ullevaal Stadion var arena for julemøtet i Fotballmuseets Venner (FMV) 1. desember. Temaet for årets møte var ”Fredrikstad Fotballklubb – en av de store”, og en stor delegasjon fra plankebyen hadde tatt turen til hovedstaden for å få en innføring i FFKs storslagne historie.

Møtet ble ledet av tidligere president for Norges Fotballforbund Per Ravn Omdal. I tillegg til å ha en rekke verv i UEFA, er Omdal også leder for FMV.

Etter en kort innledning av Omdal, fikk Magne Aasbrenn fra fotballmuseet i Fredrikstad æren av å presentere historien til FFK. Aasbrenn, med god støtte fra bildematerialet til ffksupporter.net, ledet de fremmøtte gjennom FFKs opp- og nedturer, fra den spede begynnelsen i 1903 til årets seriesølv.

Deretter var det tide for dagens høydepunkt. Opp på scenen, kledd i dagens FFK-drakt, trådte Per ”Snæbbus” Kristoffersen, Arne ”Lille-Lækken” Pedersen, og Roar ”Pontus” Johansen. De tre spillerne, med 126 landskamper til sammen, ble behørig presentert av Per Ravn Omdal før de selv fikk hver sin mikrofon, klare til å svare på spørsmål.

– Alle spilte fotball

Arne Pedersen var førstemann ut. På spørsmål om hva som gjorde at han begynte å spille fotball, var svaret klart – det var ikke noe annet å gjøre.

– Det var det alle gjorde. Vi rullet sammen papirballer og sparket i gatene. Det var ikke så mye trafikk før i tiden, så hvis det en sjelden gang kom en bil, flyttet vi bare steinene til siden og lot den kjøre forbi. Så fortsatte vi å sparke.

– Vi bodde jo nesten ved siden av hverandre, mange av guttane på laget. I gata mi bodde det fire Norgesmestere – Bjørn Borgen, Roar (Johansen) Leif broren min, og jeg. Det ble jo veldig godt miljø av sånt. Flere andre på laget bodde også rett i nærheten.

Per Kristoffersen la ikke skjul på at man hadde et annet forhold til trening før i tiden. 71-åringen forklarte at om sommeren var det to treninger, tirsdag og torsdag.

– Om vinteren kunne det være tre eller fire. Frank Soo (FFK-trener i 1964) var fin sånn. Han var en bra trener, men jeg tror han var mer opptatt av å spille golf. Han drev i hvert fall og spilte golf hjemme i stua si. Han var ikke så veldig streng med treninger og sånn. Det passet meg bra, sa ”Snæbbus” og ble møtt med humring fra salen.

– Hvilket forhold hadde du til trening Arne?, spurte konferansier Omdal, men det fikk ikke Arne Pedersen med seg. 79-åringen hadde duppet av, og bråvåknet med en forfjamset mine.

– For mange dårlige utlendinger

Omdal ville vite hva FFKs gamle legender syntes om alle utlendingene som nå spiller i norske klubber. En tydelig engasjert Roar Johansen var klar på at mange av utlendingene hindret norske talenter fra å blomstre.

– Nivået på mange av dem som kommer hit er for dårlig, sa 73-åringen med 61 landskamper.

– Det sier seg selv at når vi henter spillere som bare er her ett eller to år, har researchen i forkant vært for dårlig. Det går utover økonomien, men først og fremst for de lokalene talentene som ofte ender opp i andre klubber.

Per Kristoffersen var enig med sin gamle lagkamerat.

– Jeg følger litt med Vålerenga, og det har vært påfallende hvor lite flinke de har vært til å ta vare på talentene de har hatt i klubben.

– Jeg kan ikke huske så mye motstand

– Dennis Law, kom det bastant fra Roar Johansen på spørsmål om hvem som var den beste spilleren han hadde spilt mot.
– Eusebio var god, men Dennis Law er nok den største.

Arne Pedersen måtte tenke seg lenge om da han fikk samme spørsmål

– Jo, jeg spilte jo med mange gode spillere. Men motstandere? Jeg kan ikke huske så mye motstand, jeg, humret ”Lille-Lækken.

– Terje Høili har vært viktig

Roar Johansen ble med i FFKs sportsutvalg i 2000, og ble overrasket over hvor lite strukturert klubben var.

– Egentlig så ville jeg ikke ha noe verv i klubben, men jeg takket ja til slutt. Det var mye surr i klubben den gangen. Det fantes ikke en gang et ordentlig treningsfelt. Mange sier at FFKs opptur startet med Knut Torbjørn Eggen, Harry Hansen og en del andre, men faktum er at kompetansen allerede fantes i klubben, det var bare snakk om å få det ut. Det var viktig å få inn en del folk som kunne bidra til å få klubben opp igjen, sa ”Pontus” og benyttet samtidig anledningen til å trekke frem Terje Høili som en viktig bidragsyter.

– Etter hvert som fremgangen kom, klarte klubben å knytte til seg bedre spillere, og siden har det bare gått oppover.

– Du skal bare holde kjeften din

Innledningsvis hadde trenerkarrierene til både Arne Pedersen og Roar Johansen blitt nevnt, men ingenting ble sagt om at Per Kristoffersen hadde vært spillende trener for Sparta etter endt FFK-karriere. Det kunne ikke pratemaskinen ”Snæbbus” la gå upåaktet hen.

– Kan jeg fortelle en historie? , spurte han avslutningsvis og grep mikrofonen.

– Det var en gang vi spilte en kamp med Sparta oppe i Sarpsborg, og vi hadde vært ganske dårlige i første omgang. Siden jeg var trener måtte jeg lissom si noe i pausa, men da smalt det fra en av døm andre på laget:

– Øy, du skal bare holde kjeften din, du er den dårligste av alle!

Hyllet av Kåfjord 

  
Før de tre fikk forlate scenen, ble de overrakt hver sin gave av president i Norges Fotballforbund, Sondre Kåfjord – en landslagsdrakt med navnet og antall landskamper de tre spilte: Per Kristoffersen 25, Arne Pedersen 40 og Roar Johansen 61.

En verdig gave til tre av FFK største spillere noensinne.