Min siste kamp

Året er 1990 og det er høst. Stedet er gamle ærverdige Fredrikstad Stadion. FFK sliter i bunnen av tabellen og kjemper for å unngå nedrykk. Det er en regntung ettermiddag og publikum i et antall av rundt 1200 trofaste patrioter har innfunnet seg på en forblåst stadion uten skydd for verken vind eller regn.

Begrepet supporter har vanskelige kår i denne tidsepoken. Starten på noe som skal bli en tung periode i klubbens historie.

Og på denne tiden på Fredrikstad Stadion fins det ingen supportere som drar i gang tribunelivet. Man applauderer kun høflig når Fredrikstad lager mål. Og denne sesongen har det ikke blitt applaudert høflig spesielt ofte. Kampen står og vipper på 0-0 og dagens motstander Strindheim presser på for å få ledermålet.

Jeg sitter på benken og følger spent med når trener Øyvind Nilsen sier ”Jan, gjør deg klar.. Bytter om 10 min…”.

Raskt reiser jeg meg og tar sikte på gressflekken foran stadionuret. Vi varmer alltid opp der. På vei bort hører jeg en kommentar slengt fra en dørgende stille hovedtribune… "Å nei, ikke han !!"

Der og da bestemmer jeg meg for at dette blir min siste sesong.

Vi vinner kampen 2-0 og ironisk nok scorer jeg mitt siste mål i FFK-drakta denne ettermiddagen. Men det jeg husker aller best er kommentaren fra tribunen. Vi redder plassen i siste serieomgang etter 0-0 mot topplaget Eik. Jeg holder ord og gir meg etter banketten. FFK starter derimot noe som blir den tyngste epoken i klubbens historie året etter.

Jubelsesongen

Året er 2003. Etter press fra minstemann Simen begynner jeg igjen å besøke Fredrikstad Stadion. FFK spiller fin fotball og er på full fart opp i seriesystemet igjen. Det begynner endelig å skje noe i Fredrikstad igjen. Når man har brukt så mye av livet på fotball som aktiv, blir man litt mettet den dagen karrieren er over. Selv om man ikke levde av fotball den gang jeg spilte, hadde man ikke mye fritid utenom fotballen. Så den dagen man legger skoa på hylla prioriterer man mye av det man har forsaket under aktiv karriere. Jobb og familie tar tid, men jeg merker straks jeg er innenfor portene på gamle stadion at jeg har savnet dette.

Men nå er jeg på tribunen og ikke på det grønne gresset. Det har skjedd mye siden sist. En gal gjeng står plassert tett opptil Gressviktribunen. Plankehaugen kaller de seg. Synger og hopper gjør de også. Dette hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve. Og dette på samme stadion jeg selv spilte på, og hvor man kanskje dro i gang et "Fredrikstad-klapp-klapp-klapp" hvis vi ledet 3-0. Jeg må si supporterkulturen i Norge har tatt store steg.

Det blir flere turer dette året og plutselig er jeg blitt litt bitt av basillen. Merker at jeg igjen gleder meg til kampen på søndag. Suget i mellomgulvet er tilbake, og jeg tar meg i at jeg sitter med tabellen og regner ut hva som skal gjøre at vi vinner. Opprykkskampen er et kapittel for seg selv og endelig er vi i det ypperste selskapet igjen.

Fortsatt spillerhets

Men det er enkelte ting som ikke har forandret seg. Det tok ikke lang tid før jeg kunne gjenkjenne en del av dittslengingen mot enkeltspillere.  ” Skjønner ikke at han kan spelle… Jeg kunne gjort det bedre”..   "Bytt ut den drittspelleren der a..." Og det skal ikke mye til før disse kommentarene hagler fra enkelte på tribunen. Jeg merker at irritasjonen melder seg hver gang jeg hører disse slengbemerkningene rettet mot FFKs krigere nede på den grønne matta. Men nå er det ikke lenger 1200 på tribunen lenger. Vi snakker om et publikum som nærmer seg 7-8000 i antall.

Stadig nikker jeg gjenkjennende til mange jeg aldri hadde trodd skulle sette sine ben på en fotballarena. Og ofte er det disse ”kunnskapsløse” som fyrer av gårde de verste skjellsordene. Heldigvis drukner mye av dette i støyen fra et entusiastisk publikum. Men det hender jo at det er stille på stadion også. Like stille som i 1990. Og da treffer slengbemerkningen spilleren den er rettet mot. Vebjørn Hagen, Jørgen Pettersen. Roger Risholt og Øyvind Hoås. Alle spillere som har fått tøff behandling av et ikke alltid like saklig publikum.

Selvfølgelig er man i din fulle rett til å kritisere spillere når man tross alt betaler for å se god underholdning. Men hvem trenger egentlig oppbakking fra et entusiastisk hjemmepublikum på ledelsen 3-0? Det er i motgang man trenger støtte. Der er ikke alltid Fredrikstads publikum like gode.

Katastrofesesongen

Året er 2009. Det er senhøst eller tidlig vinter. Hvordan været i Fredrikstad er vet jeg ikke, men der jeg befinner meg er det strålende sol og 32 grader. Aldri har det blitt spilt kamp senere på året i Fredrikstad enn akkurat på denne dagen. Jeg har tatt turen til Dubai og har bestilt oppholdet slik at det passer med serieslutt for både jr-lag, FFK 2 og A-laget. Men hvem hadde trodd at vi skulle spille kvalikkamper for å overleve?

Hektisk aktivitet i forkant av turen for å se om jeg rekker noen av kampene. Et håp om å få sett siste kvalikkamp. Men det blir i så fall borte. Da får jeg i hvert fall med meg gleden med å sikre plassen og festen i etterkant.

Kampen mot Sarpsborg får jeg sikkert sett på PC i Dubai. På hotellet er det en restaurant med trådløs internettcafe. Dagen før kampsjekker jeg at jeg har tilgang på medbrakt PC. Dessverre er båndbredden av den kvalitet at jeg ikke får se TV- overføringen på nrk.no. Men Brevik på Radio Fredrikstad blir redningen. I god tid før kamp setter jeg meg inn i restauranten og starter nettradioen.

Sendingen blir dessverre ikke av den art jeg hadde forventet meg og en gråtkvalt Brevik forlater sendingen med en like gråtkvalt Jan Rafn i Dubai. Jeg merker plutselig at jeg sitter helt alene i restauranten. De stengte for en time siden, men av høflighet har de ikke jagd meg ut av lokalet. I sjokk forlater jeg lokalet og merker raskt at alle dører fra restaurant/swimmingpool området til hotellet er låst. Det har vært stengt en time. Jeg må slippe meg ned fra poolområdet til parkeringsplassen fire meter lenger ned. Det går utover PCen men akkurat da har jeg ingen tanker på akkurat det. Påfølgende natt sover jeg ikke et sekund. Føler bare en enorm tristhet overfor det faktum at vi er et Adeccoliga lag.

Resten av ferien preges av dette, og i dagene som kommer får nyhetene fra Norge hvile. En mengde sms tikker inn og aldri besvart. Orker ikke en gang å åpne dem.

Kaoset jeg kommer hjem til savner sidestykke i FFKs historie. Alle skyter på alle og jakten på syndebukker er startet. Engasjementet fra byen har aldri vært større og alle har en mening om alt.

Èn for alle....

Da er det viktig å huske strofen i vår mest populære supportersang:

"I gode og onde dager, vil vi trofast møte opp. Når guttane går på banen står vi i samla tropp. For sammen er vi sterke, det kjennes ille bra ..."

Tiden er inne for å stå samlet bak laget. Når enkelte truer med å boikotte laget neste år og ikke løse sesongbilletter, straffer det kun laget i vårt hjerte. Alle har godt av å få skuffelsen og aggresjonen over nedrykket ut av kroppen, men det har vi brukt de siste ukene på. Nå er det veien tilbake til det ypperste selskap som gjelder. Og da er det din og min plikt som supporter å støtte laget.
 
Hva en supporter defineres som finner vi på Wikipedia:
"En supporter (eller fan, fra engelsk fanatic) er en som støtter et lag, gruppe eller en person. Supporter kommer fra det engelske ordet support som betyr «å støtte»".
 
La 2010 bli året vi støtter laget 100% slik at veien tilbake blir kortest mulig. Meninger om trener, styret, leder og andre ting skal man selvfølgelig fortsatt få lov til å ha, men glem ikke at det viktigste i hele FFK er de elleve som til enhver tid befinner seg ute på matta. Jeg merker at jeg allerede gleder meg til neste sesong.