Varen er levert. Den heter Tippeligaen og vi skal møte Rosenborg, Brann, Viking og andre "storheter". Kanskje også Vålerenga med klanen på slep. For i går skjedde det hele plankebyen hadde ventet på siden 1984 (året hvor enkelte som driver denne siden såvidt var påtenkt eller hadde tilholdssted inne i et annet menneske, andre var mest opptatt av å skrike midt på natta samt krabbe rundt i egen avføring, mens en av oss trolig var etablert i barnehagen allerede – men nedrykk eller cupfinale brydde vi oss neppe om.) Hvis du ikke fikk med deg hva som skjedde så er du neppe vel bevart. FFK rykket nemlig opp til det gjeve selskap etter å ha tilbrakt altfor mange år på forblåste baner rundt om i det bondske østlandet. Grindvoll, Ull/Kisa, Elverum, Moss, Galterud og andre mindre presentable steder er historie. Til året skal aristokratene fly til Lerkendal og Brann Stadion. Et nytt kapittel i eventyret om FFK starter.

Fotballen kommer nemlig hjem i 2004. Hjem til fotballbyen Fredrikstad. Tippeligaen anno 2004 skal farges i rødt og hvitt – gjerne noen strøk gult og blått også. For all del. Nå skal vi spise kirsebær med de store, og endelig kan vi også kalle oss en av de store. Vi må også gjøre oss klare til å bli hatet. Det har jeg savnet. Personlig har jeg aldri opplevd at andre hater FFK, selv om mossingene selvsagt har prøvd. Men vi har vel egentlig aldri brydd oss særlig om hva Ari Behn, Hjælmen og Solariums-Tangen har lirt av seg. Saken er den at folk flest har sett på FFK som et gammelt storhetslag, med fantastiske supportere og et uvanlig stort engasjement og potensiale. Alt det er selvsagt korrekt observert. Folk flest har ønsket oss opp. Til tippeligaen – med store lagene. Folk fra Enga og LSK har stått side ved side for å heie på oss. Ivar Hoff, Arne Scheie, Ernst A. Lersveen, Davy Wathne og alt som kan krype og gå av forstå-seg-påere har skamrost FFK og sendt ut lykkeønskninger om opprykk. Nå har de fått viljen sin. Vi har endelig rykket opp, og alle er fornøyde, absolutt alle. Men nå som vi endelig er oppe, så vil nok pipa også få en annen lyd.

For fra å være et positivt innslag i lavere divisjoner hvor vi ikke har fått sjansen til å true Tippeliga-lagene med vårt blendende storspill, finesser, scoringer og tribuneliv – så vil også Rosenborg, Brann, Viking og kanskje Enga kjenne dette på kroppen til året. De vil kjente en frisk bris presse seg frem og oppover nakkehårene. Det er FFK som kommer bakfra. Nå er vi likestilte konkurrenter med disse storklubbene. Vi slåss om de samme poengene, om de samme spillerne og om de samme medaljene. Et bevis på at vi har lyktes og gjør det bra, er den dagen vi blir gjenstand for hat. Jeg håper det skjer før vi har sjansen til å bli solbrent neste år.

På lørdag var det fest. Hvaler-bein og et islandsk hode sørget for fire fulltreffere mot nedrykksklare Oslo Øst (som egentlig er Oslo Sør såvidt meg bekjent). Riktignok tok Oslo-klubben en tidlig ledelse, men resten av kampen skulle vi tro Harald Zwart hadde regissert. Vi vant 4-1 og kapret annenplassen. Hadde det ikke vært for at Ham Kam fikk et billig straffespark i Altahallen (Når Tom "Keiko" Nordlie ser at det var av det billige slaget fra Sandefjord, så må jo alle se det), så hadde vi stukket av med førsteplassen. Vi får heller slå oss på brystet som den moralske vinneren, i Tippeligaen er vi uansett. Vi kan derfor unne Ståle Salvatore "gullet" så lenge han forblir på Briskeby ennå noen år og ikke finner på å ta over landslaget.

Men tilbake til festen i Fredrikstad. Byfesten ble oppgradert til opprykksfest som planlagt. Henning Jarl Forsberg kunne endelig ta frem chamapgnen fra kjøleskapet hvor den hadde godgjort seg etter Melløs-fadesen. Nå skal det vel sies at det i etterpåklokskapens ånd, så var det mer enn greit å vente en uke slik at vi kunne feire opprykket på eget gress og i egen by. Champagnekorken føyk i været. Fyrverkeriet hadde allerede startet ti minutter før Skjervold blåse av kampen, og Plankehaugen og resten av Fredrikstad sang "seier’n er vår" i beste håndballstil resten av kvelden og natta. Fakkeltoget må heller ikke glemmes. For Fredristadfolk trosser kulde og regnvær når FFK skal hylles. Treningen med fakkeltog hadde vi jo inne fra i fjor, og det ble en suksess i 2003 også. Neste gang det arrangeres fakkeltog i byen er det forhåpentligvis snakk om serie- og/eller cupmesterskap. En cuptriumf 20 år etter hadde smakt. Bare sånn for å markere at vi virkelig er tilbake.

Resten av kvelden og natta er det ikke lett å beskrive. Både fordi det ble konsumert rikelig mengder med voksenbrus, og fordi det rett og slett ble for mange inntrykk på en gang. Ledere, spillere, sponsorer, mann i gata og supportere sørget likevel for en forrykende lørdagskveld som vil gå inn i historiebøkene. Høydepunktene stod i kø i det store teltet med et flott fyrverki som verdig punktum. Etterpå fortsatte festen til langt på natt på byens utesteder. FFKSupporter.net sin stab er selvsagt av mange som ikke sier nei takk til slike festligheter, derav har det også vært stille med rapporter på denne siden til nå. Det er med andre ord en god grunn for at dette skrives først nærmere midnatt dagen etter – for først nå begynner vel de fleste av oss å komme til hektene.

Nå gjør vi oss klare til en lang vinter. Spillere skal inn og ut av klubben, ryktene vil florere, Tore P vil kanskje gjøre comeback og legge opp et par ganger til, folk vil debattere stadionbeliggenhet, treningskamper vil bli spilt og FFK vil trene hardere enn noensinne. For oss supportere blir det en vinter og vår preget av endeløs spenning, indre uro, abstinenser og ikke minst forventninger.

Men en ting er sikkert. 1. november 2003 glemmer vi aldri. Tenk at vi kunne få lov til å sikre opprykket på bursdagen til Knut Torbjørn Eggen, Stian Johnsen og legendariske Arne Pedersen! Nå gleder vi oss vilt og hemningsløst til å følge FFK i Tippeligaen.

Ære være plankebyen!