Det har vært mye masing om at vi trenger nye spillere og at de som er i stallen per dags dato ikke er gode nok, og folk henger til og med ut enkeltpersoner. Dette får meg til å tenke på min første sesong som seniorspiller, da jeg midt i sesongen ble tatt opp i A-stallen til Øyestad, et nyopprykket 2. divisjonslag som slet med å ta poeng. Nesten alle spillerne var blitt fortalt av media, supportere og til og med treneren (dette er heldigvis langt fra sannheten i FFK) at de ikke var gode nok, og etter hvert trodde de på det. Selvsagt endte kampene med tap, for spillerne var så forknytt at de like gjerne kunne ha spilt med de to skolissene knyttet sammen. Men det var jo ikke så farlig å tape, for de var jo ikke gode nok, så utfallet var som forventet. Til slutt var det ikke behov for å prøve engang, for da ble jo unnskyldningen enda bedre – akkurat som når en skoleelev som ikke leser på en prøve for å kunne ha unnskyldningen klar om det ikke går bra (noe det selvsagt ikke gjør). Vel, inn kom en hel del jyplinger, sånn som tvillingbroren min Kai, meg selv og andre spillere som fortsatt var, eller hadde vært juniorspillere året før. Vi hadde ingenting å tape, og gråstein ble ikke til gull over natten, men jeg husker godt kampen borte mot Flekkefjord. På et tidspunkt hadde vi to 16-åringer, en 17-åring, og tre 19-åringer på banen, alle mer eller mindre uten erfaring fra seniornivå, og i alle fall uten erfaring fra det nivået det nå var kasatet ut på. Gjennomsnittsalderen på de 11 på banen var 20-21 år. Vi kjempet som løver, spilte langt bedre enn noen, oss selv inkludert, kunne fatte. Ja, vi vant. Nei, vi holdt oss ikke i divisjonen (det gjorde derimot Flekkefjord med god margin), for omvendingen kom for sent. Dette ble en litt lang tur tilbake i tid, men jeg håper dere ser likhetstrekk mellom Arendal anno 1995 og Fredrikstad anno 2004. Spillergruppen er helt klart god nok til at FFK kan overleve i tippeligaen. Dessuten er fotball en lagsport og et lag kan prestere langt bedre og langt dårligere enn summen av de 11 enkeltspillerne som er på banen. Vær med å støtt enkeltspillere og oss som lag. Eggen vet hva han driver med og har tro på oss spillere. Vi har tro på oss selv, og håper de av dere som har vært høylydte tvilere enten kommer over på vår side, eller demper dere. Ros meg mest når jeg fortjener det minst...

“Dagen er ny, dagen er vår, det er ingen vei tilbake, når i morgen kommer i dag,” synger Bjørn. FFK er et tippeligalag nå, og må nyte det, i stedet for å svartmale alt. Dette er fotball, og det er meningen at det skal være gøy. Vi gleder oss langt mer enn vi gruer oss. Selvfølgelig er vi spente, men føler spenningsnivået er akkurate passe for prestasjonsmaksimering.

Treningskampene er vel ikke så veldig gøy å snakke om - dårlige resultater og prestasjoner har vel preget mange av oss. Men i de siste kampene har vi hatt fremgang og vi har spilt jevnt i samtlige kamper mot tippeliga lag. Dessverre har vi tapt eller spilt uavgjort, for en seier hadde smakt. Klarer vi å vinne disse jevne kampene, noe vi var veldig gode til i fjor, ser det veldig bra ut. Det å ville vinne, samt være best innenfor begge 16-meterfeltene, kommer til å bli alfa omega for oss. En annen egenskap vi tilegnet oss i fjor var aldri å gi opp. Vi scoret veldig mange avgjørende mål i sluttminutene i begge omgangene, og spesielt i kampens siste 15 minutter.

Det kommer til å bli en kjempeartig sesong med enorme muligheter for utvikling både for lag og for enkeltspillere. Om motstanderen heter Brann, Lillestrøm, Molde, Lyn og så videre så er 3 poeng hjemme en helt klar ambisjon. Vi skal samle poeng hjemme, og regner med god støtte fra våre herlige supportere i jakten på disse poengene.

Jeg tror Rosenborg og kanskje 2-3 andre lag kommer til å være helt i toppen, men bak disse kommer det til å bli et bikkjeslagsmål uten like. For min egen del har jeg kommet opp på midtbanen igjen etter en periode der jeg spilte stopper, noe som jeg forøvrig følte fungerte bra. Jeg har spilt 2 kamper sentralt nå og merker jeg trenger litt tid til å bli vant med tempoet og posisjonerengen igjen. Tross alt har jeg ikke spilt midtbane siden borte mot Moss og er det er derfor naturlig at jeg ikke er helt der jeg har ambisjoner om å være spillemessig, nemlig blant banens beste hver eneste kamp mot Vålerenga og Brann var jeg ikke blant de beste og det er jeg ikke fornøyd med. Det har gått helt greit, verken veldig bra eller dårlig, men det er klare rom for forbedring, og jeg er sugen på storspill, aller helst allerede i neste kamp.

Tippeligaen er det desidert gøyeste, alltid god mostand, fine rammer rundt kampene, gode dommere, flotte baner, and all that jazz. La oss jobbe sammen for å nå målet, som er å spille tippeligafotball neste år også. Jeg husker godt da jeg debuterte borte mot Molde på den da helt nye Røkkeløkka. Det var en utrolig artig opplevelse. Jeg fikk også et innhopp mot Vålerenga på en fullsatt Ullevål Stadion. Slike opplevelser vil jeg ha mange flere av, og det vet jeg at de andre på laget også vil. Som supporter er det vel artigere å reise til bortekamp på Lerkendal enn til bortekamp på Westernsletta, selv om det er litt flere mil å reise. Muligens blir det ikke 10-0 i vår favør på noen årets bortekamper, men hvem vet? :o)

Uansett, et tippeligatog med ukjent destinasjon, men med garanti for opplevelser og minner for livet, er på perrongen og klar til avgang. Jeg har allerede tatt plass og gleder meg enormt. Ta plass!


Roger