Det nærmer seg seriestart med rekordfart. I den anledning er det naturlig at det er stor aktivitet i de forskjellige leirene rundt omkring i Norge. Det tusler nok noen bekymrede sjeler rundt på klubbhuset i disse dager og lurer på når det hvite og brune dekket skal gi rom for det grønne. Stadion ser i dag mer ut som en glissen standplass for skiskyttere enn et sted der folk skal juble over tre poeng om en snau måned.

Med et banedekke som ikke innbyr til festfotball langs bakken, får kanskje Drillo-stilen sitt innpass på ny i FFK? Et langt utspark mot Hoås, som vil seende mer ut som en gjørmete telefonstolpe der midt ute på jordet av en bane. Ballen vil falle ned et eller annet sted mot motstanderens mål. Da blir oppgaven til jordfreseren Brian West å spinne seg frem til ballen og treffe målet.

Når en tar en nærmere titt på dagens stadion, så er det lett å få tankene over på den nye som bygges kun et vindskjevt Sørlie-utspark unna den gamle. Den blir av enkelte sammenlignet med Wembley. Det må varme de engelske fotballhjerter; deres egen gamle hjemmearena blir sammenlignet med noe så flott, unikt og med så god stemning. Det må være noe å ta med seg videre når de nå snart innvier den nye Wembley. Nå er det selvsagt en grense for hvor mye nostalgi som kan dominere en fotballstadion, så det vil på mange måter bli en befriende overgang til å spille på den nye stadion neste år.

Mugnede treplanker blir byttet ut mot moderne og bakvennelige seter. En vil kunne bruke toalettene uten å frykte å få kreative sykdommer inkludert i billettprisen. Nærmeste nabo blir et yrende folkeliv langs brygga, i sterk kontrast til kirkegården som bekler samme rolle i skrivende stund.

Så blir det jo ekstra severdig å se hva 10 000 elleville FFK-fans gjør når de fem minutter før kampstart skal over gangbroen og den, tradisjon tro, ikke vil lukke seg etter at en fra Bærum har brukt yachten fra hytta på Hvaler til byen for en liten handletur. Enkelte vil sikkert ha konsumert nok alkohol til å selvtillit til å prøve et lite tigersprang over, andre vil kanskje svømme, mens de mest veltrente av oss kanskje tar en løperundt innom Kråkerøybroen?

Men frem til dette står det utfordringer i kø. Plankehaugen er sannsynligvis i gang med å snekre nye sanger, Eggen finkjemmer terrenget for en midtbanespiller eller spiss han kan bruke sesongen på å forme som høyreback, og som nevnt innledningsvis, skaper gressmatten hodebry for banemannskapet. Selv ikke undertegnedes tørre vitser kan hjelpe den bløte matte som snart skal ta imot laget fra den bløte hovedstaden i vest.

En ting er sikkert, uansett hvordan utfallet blir av kampen, så har nå NFF oppfordret til at lagene takker hverandre for kampen. Dette kan bli vel så spennende som selve kampene. Jeg har i hvert fall vanskelig å se for meg Rekdal omfavne Nordlie etter en kamp, ei heller ser jeg Stavrum omfavne noen som helst etter et nytt tap.

De tre overnevnte trenere sklir elegant inn i rekken av andre trenerprofiler i årets serie, og noen av tumultene vi opplevde i fjor er bare en begynnelse på hva som en kan forvente denne sesongen. Vi har bråkebøttene i Rösler, Rekdal, Stavrum og Nordlie, videre har vi Normark som den litt underlige klovnen i Tromsø. De litt mer sindige finner vi i Lyn og RBK med henholdsvis Henning Berg og Per Mathias Hømo, dog, jeg tror de har et lite ønske om å bli som en av de over. Vår egen Eggen går heller ikke alltid like stille i korridorene. I Brann vil Mål-Mons allerede etter tap i første serierunde se nervøs ut for å miste jobben. Så har Tippeligaen noen anonyme trenere Sandefjord, Stabæk, Viking, Odd Grenland, før vi har en liten hoffnarr i Hamkam ved navn Grodås.

Summen av dette skulle gi en innbydende fotballsesong, ikke bare på banen, men også på trenerbenken.


PS! Bildet er hentet fra hjemmekampen mot Oslo/Øst i 1. divisjon, mer kjent som "opprykkskampen".