Jeg kunne selvsagt brukt side opp og side ned over hvor ille det er å bo i Oslo. Jeg kunne skrevet at det flyter så mye narkotika i gatene at folk tror det er de enorme snømengdene fra i vinter som ennå ikke har smeltet. Jeg kunne skrevet at man blir frarøvet lommebøker, klokker, koner og nyrer bare en beveger foten utenfor toget på Oslo S. Men jeg velger å avstå fristelsen. Jeg velger heller å fokusere hele utgaven av skråblikk på selve motstanderen denne gangen, og det er jo nok å ta tak i når motstanderen heter Vålerenga og er regjerende seriemester.

Vålerenga hadde ikke godt av å bli seriemester i fjor. De visste ikke hvordan de skulle takle det. Det ble som å slippe en flokk sauer inn på luksuriøse Titanic i 1911. Enga visste ikke hvordan de skulle oppføre seg dannet i forhold til sin nye verden. De visste ikke hvordan de skulle takle sin nye hverdag. Det hele ble rett og slett ullent. Da var det bedre når trønderne vant år etter år, hvorpå Roar Strand hvert år konstaterte at ”Dejn herane her har æ sittj før ja” når han fikk pokalen utlevert, og det eneste som skjedde oppe i Trondheim var at peishylla hans ble forlenget med noen centimeter. I Vålerenga tok det helt av, sikkert i visshet om at de aldri kom til å få oppleve noe lignende igjen. Rekdal & Co, som hele året hadde klaget over tett kampprogram og dertil slitne spillere, våknet plutselig til liv og kunne feste til langt på natt. Det er nesten så man begynner å lure på om det var verdt å redde plassen i siste runde for FFKs del ved å slå Start, slik at Enga gikk forbi dem.

Mye av æren for seriemesterskapet tilfalt naturlig nok Rekdal. Det kan ikke ha vært lett å brøyte seg vei igjennom hierarkiet i Vålerenga når blant annet Tom Nordlie stod i veien, men han presset dem ut og ble omsider selv trener for laget. Og dermed startet oppturen også. Laget som kun var en dårlig dommer unna å rykke ned mot Sandefjord i kvalifiseringskampene for noen år siden begynte å vise muskler. Spillere ble hentet inn fra alle verdens kanter. Noen kritikere mente at det ikke var lokale spillere igjen på Vålerenga. Det kan vel diskuteres. Det finnes vel knapt mennesker som er fra Oslo, de er opprinnelig fra alle kanter i Norge, og som i iver etter å oppleve et større sentrum enn et fjøs og en fartsdump drar til Oslo. Dermed kan man vel si at uansett hvem som signerer for Vålerenga så kan de kalles lokale.

Og det har blitt en del rare tilvekster i klubben. Du har selvsagt Tore Andre Flo, den litt hjulbeinte elgen som har hatt en dalende formkurve siden han forlot Chelsea. Du har den lettere shabby Grindheim som du aldri vet om du snakker til bakhodet eller til ansiktet. Du har selvfølgelig muskelløse Magne Hoset som har en orginal løpestil, med armene høyt oppe og med lankene bevegelig i høyt tempo. Det ser nesten ut som han glemmer å ta ut kleshengeren ut av drakten før han tar den på seg. Vi må heller ikke glemme dos Santos som ser mer ut som en mopp vi får kjøpt på TV-shop, og er han liten av vekst, kan du sikkert, som alt du får kjøpt på TV-shop, putte ham under en seng eller stue han inn i et klesskap. De har visstnok en tolvte spiller også, Klanen. En fritidsklubb for de som ikke aner hva de skal bruke tid og penger på, og får med medlemskap i Klanen endelig en grunn til å sprenge beltet en gang for alle, for det virker som det er et av kriteriene for å bli medlem. Og til slutt Rekdal selv, som sist smilte en gang på 80-tallet og har ei snusleppe som får balkongen på Grand Hotel til å virke liten i forhold. Alt skulle med andre ord ligge til rette for en underholdende opplevelse på stadion søndag.