Bogstadveiens fotballgutter tar turen til Stadion, og til en forandring skal de spille foran et publikum man ikke kan regne seg til på én hånd. For mens FFK har publikumstiltrekning som fluepapir har på fluer, så er det heller motsatt for Lyn. Morgan Andersens visjoner om et fullsatt Ullevaal preller av de fotballintresserte i hovedstaden som speilegget mitt i teflonpannen. Det vil seg ikke for de foreldrerike ungguttene.
 
Og hvis det skulle bli sportslig suksess så har vi nevnte Morgan Andersen til å holde de på bakkenivå. Mikel-saken alene ga Lyn mer publisitet i mediene enn de hadde fått samlet igjennom årene de har eksistert, dog det var neppe et eneste positivt oppslag. I over ett år var ordkrigen mellom John Shittu og Morgen Andersen ei melkeku for mediene. Hvis sportslig suksess er heliumballongen som stiger til værs, så er Morgan Andersen sandsekkene som gjør at den faller raskt ned på jorden igjen. Lyn kommer med andre ord ikke til å oppleve noe stort med Morgan som sportslig direktør.

Men det er ikke bare Morgan som har blitt mobbet de siste årene, også Bastionen, supporterklubben til Lyn har fått noen verbale nesestyvere grunnet et skamløst lavt tilskuerantall på hjemmekampene. For å finne lynsupportere på digre Ullevaal under kamp er omtrent som å lete etter én dråpe sprit i de syv hav. 

Selvsagt har ikke Lyn, i motsetning til Vålerenga, store deler av Oslo og omegn som målgruppe. Det er ikke alle i Oslo som oppfyller kravene til å bli en ekte bastion. Det er nemlig ikke alle som har en far som er god for 10 millioner, som har en hage på størrelsen med åkeren til en storbonde. Og det er selvsagt ikke alle som handler rosa klær i Bogstadveien, hvor utsalgsstedene ikke er hippe nok før bæreposene koster en halv industriarbeiderlønn.

Når alt annet skal være ”fint” må selvsagt også supporterklubben har et klingende navn. Bastion betyr noe så flott som en framspringende del av hovedvoll på eldre festning. Da må det vel være lettere å kalle det for Plankehaugen, noe alle forstår?

Så får vi se hvor tøffe disse pappaguttene er. En ting er sikkert; det er lett å være tøff i kjeften når far står ved siden av og man er på trygg avstand til omverdenen grunnet et syv meter høyt piggtrådgjerde som skal passe på millionvillaen. Verre blir det når de slippes ut på villmarken på Fredrikstad stadion der det ikke finnes speil i en armlengdes omkrets, ei heller er det så lett å komme seg unna trøbbel når fars lommebok er langt av sted.