Etter mange år med seriegull i sommerferiene, sa det brått slutt i fjor. Det burde ha ringt ei bjelle allerede året før da serien ble avgjort på ett fattig mål. Men vi kan jo alle se at tronskfite i norsk fotball kom brått på trønderne, det er bare å se hvem de valgte som sine etterfølgere. Når de valgte Vålerenga som etterfølger, da har de hatt hastverk, veldig hastverk.

I langt over et tiår hadde de fått lov til å støvsuge det norske markedet for talenter. Det ble alltid en stopp i Roseborg for norske fotballtalenter med håp om spill ute i Europa. Om RBK bedrev en slags fortolling av spillerne vites ikke, men saken er i hvert fall den at prisen på spillerne de kjøpte steg betraktelig når de ble videresolgt. Dette ga dem enda mer penger, slik at de kunne kjøpe enda flere talenter.

I alle disse årene var det Nils Arne Eggen som regjerte. Med raseriutfall som perler på ei snor, en båndtvangtrengende tunge som viftet fra munnvike til munnvike under hvert intervju og en trønderdialekt som burde vært lovpålagt tekstet var han det naturlige midtpunktet i Rosenborg.

Så skulle ting snu, i takt med at fortvilelsen vokste hos de mokkasinkledde, steg skadefryden hos dem som hadde levd i skyggen av giganten i alle disse årene. Først kom Hareide inn, tok seriegull, ble uspiselig og tok over landslaget. Så begynte virkelig moroa. Først tok Ola By Rise over, Hareides assistent. Det gikk så bra at de ansatte By Rises assistent igjen. Det gikk også over all forventning, så de ansatte en nordlending bosatt i Moss.

Innen den tid hadde Vålerenga feiret seriegull, og vi alle lengtet vel allerede tilbake til da Rosenborg vant serien og ikke lagde noen stor feiring av det. Det var heller ikke det samme å ydmyke dem 5-1 hjemme ettersom resten av lagene i Tippeligaen også klarte å slå trønderbataljonen ned i støvlene, ja, selv Molde klarte faktisk å vinne over dem.

I år, som i deler av fjoråret, er det altså Per Mathias Høgmo som har tatt over den synkende skuta. Han skjønte straks at det var greit å få noen med litt erfaring fra synkende skip, så inn hentet han Knut Tørum fra Moss. Sammen har de repartert noen av hullene og fått skuta noenlunde flytbar igjen, men ennå er det et godt stykke til at de atter en gang kan seile med fulle seil.

En av mannskapet som skal bidra til det er Daniel Braaten. Høgmo er neppe den skarpeste kniven i skuffen, og det er innlysende å tro at det er han som har laget det internasjonale snittet i Braaten alle snakker om, men som ingen helt ser. Noen dribleraid her og der har det selvfølgelig blitt, men han fremstår mest som en eksotisk utgave av Mari Maurstad, rent frisyremessig selvsagt.

Men ved i gi tillit til Daniel Braaten, Per Ciljan Skjelbred og andre unge spillere har i hvert fall Høgmo bevist at ”er du god nok er du gammel nok”, for det virket en stund som om Rosenborg gikk for det stikk motsatte begrepet ”er du gammel nok er du god nok”. Det var i hvert fall en lang periode hvor nedre aldersgrense for å spille på RBK var skremmende høy. Nå ser det ut som en ny generasjon RBK-triumfer er i anmarsj, så får vi heller prøve å venne oss til tanken at Brann kan bli årets seriemester. Og når det gjelder FFKs sjanser for tre poeng, vel, there is hope in a hanging snore!